Gerber anmelder; He-Man and The Masters of The Universe

Jaggu min hatt, dere. Ikke en uke er gått, og allerede et nytt blogginlegg.
Jeg har planer om å følge opp i kjent stil, og bruke de gamle spaltepostene vi kjenner fra før, og nå skal vi gi elektrisk sjokk og hjertemassasje til den gode gamle klassikern(?) "Gerber anmelder". Små og store samler seg foran dataapparatet og lytter til anmelderen som om han skulle ha noe virkelig vettdugt å melde.

Idag skal vi ta for oss en gammel klassiker, en god gammel TV-Serie med HØY
retro-verdi, nemlig He-Man and The Masters of The Universe.



Enkelte av dere eldste lesere husker kansje denne gamle slageren fra tidlig 1980'tallet både med glede og gru, men for oss av den yngre garde, nemlig det eminente '90-kull, (forsåvidt en hel del av dere som ble født på '80s også) så skal jeg fortelle litt om hva serien går ut på.
He-Man and The Masters of The Universe foregår i en fiktiv verden kalt Eternia. Utseendemessig gir det meg et uttrykk som gjør at jeg får assosiasjoner til litt steinalder, fantasyaktig setting, noe som også underbygges av at karakterene ofte befattes med magi og fantastiske hendelser. Også Eternias natur og fauna bekrefter dette. Det som i skiller akkurat HMaTMoTU fra andre, er at det her er en fantasy-middelaldersk setting, hvor vi finner høyteknologi som et "bielement", i motsetning til f.eks. SW, der man har et high-tech miljø hvor en magi-entitet las koeksistere.

Seriens hovedpersoner er de som man kan se på bildet ovenfor, og mange kjenner kanskje igjen noen fjes herfra. Fra venstre: Beastman, Evil-Lyn, Skeletor, Prince Adam (Her som He-Man), Man-at-arms, datteren hans Teela og helt til høyre The Sorceress of Castle Greyskull. Den kappekledte skapningen i lufta er Orko.

Serien handler om Prince Adam av Eternia, og hans alter ego He-Man. Jeg har vanskeligheter med å tro at noen kan fortelle bedre hva plottet i serien er, enn Prince Adam selv, så jeg gir ordet til ham:
Nå som dere sitter med et lite innblikk i hva man begir seg ut på når man skal begynne å se HMaTMoTU, er det vel på tide å begynne med evalueringen av serien.

I skrivende stund har jeg sett godt og vel 12-15 episoder, og jeg føler jeg begynner å sitte med et representativt inntrykk av tegnefilmserien. Tegningene i serien bærer overhodet ikke preg av den veldige manga/animebølgen som har preget vår generasjons barnetegnefilmserier. Bakgrunnene er ofte relativt detaljerte, og har innslag av nesten psykedelisk formede vekster og steinformasjoner. Alle mennene er veldig atletisk fremstilt, og har markerte muskler. Kvinnene i serien er fremstilt som tynne og modell-like. Både kvinner og menn har bemerkelsesverdig begrenset klesdrakt, gjerne truse og en liten overdel som He-Man, eller en badedrakt-rustning, som den Teela bærer.
Holdningene som ligger til grunn i serien er veldig simple i sin fremstilling av kjønnene. Kvinnene er i de fleste tilfeller hjelpesløse og pene, mens mennene er sterke og modige.
Karakterene veldig ensidige, de onde er veldig onde og de snille er veldig snille.
Historien er faktisk ganske forskjellig fra episode til episode, i forhold til hva jeg har sett i andre barneserier fra den tiden. Det eneste som er til felles for hver episode, er at Skeletor har funnet en ny måte å overvinne He-Man på, som skal gi ham mulighet til å styre Eternia. Fordi dette er en barneserie, ser vi såklart at de gode vinner til slutt hver gang. Ved slutten av hver episode er det også en sekvens der man blir servert en moralsetning til ettertanke.

Som dere sikkert husker, så anmelder jeg på lekmannsgrunnlag, altså har jeg ingen kompetanse til vurderingen, utover det at jeg har sett/hørt produktet, og ønsker å fortelle om det. Derfor kommer jeg ikke til å anmelde ting etter gitte rammer eller retningslinjer her i spalten, men ta ting for det de er gode på, og de de er dårlige på.

HMaTMoTU scorer på moral for sluttsekvensen, men fordi moralen sitter så løst, så får den minus for å være belærende. Serien får pluss for å ikke minne om Pokémon i tegnestil, men har en litt mer "klassisk" amerikansk tegnefilmserie-stil, som man ikke ser for mye til nå om dagen. Den får også godt pluss for å utnytte konseptet godt, og gi episodehistorier som man ikke nødvendigvis kan forutse handlingen til i minste detalj. Siste plusspoeng skal serien få for sin retro-faktor, og et både pluss og minus til utseende på karakterene. De er veldig ensidig veltrente, og har meget spesiell påkledning, og dette er både en av seriens sjarmerende aspekter, samtidig som at det gjør det hele litt "teit".
Hvis jeg må kaste en terning for He-Man and The Masters Of The Universe, så triller den vel og lander et sted mellom 3 og 4.

Til slutt et lite eksempel på moralprekner fra de sex første episodene av HMaTMoTU